API

API står for Application Programming Interface og dreier seg om hvordan andre programutviklere kan fra sine program kan få tilgang til en annen database. Dette var også et viktig tema under RootsTech 2014. Family Search har en stund hatt en API tilgjengelig slik at frittstående programutviklere kan kommunisere med Family Search sin enorme database. My Heritage har også laget en slik API og det ryktes at Ancestry også om kort tid vil tilby noe lignende.

Eksempel på kode som bruker API

Et eksempel på et program som bruker Family Search sin API er noe som kalles Puzzilla Descendant Viewer (www.puzilla.org) Det er et program som tar tak i det du har lagt inn i et familietre hos Family Search og viser et interaktivt tre som i utgangspunktet bare er streker med punkter i mellom. Holder du musepekeren over et punkt får du opp opplysninger om denne personen. 

Klikker du på et punkt, vil tre forandre seg slik at denne personen blir i midten og du får angitt aner og etterkommere. Det er veldig flott laget.

Tankene mine begynner ganske straks å gå når jeg ser og leser om slike ting. Kan dette brukes til noe? Det som straks faller inn i hodet mitt er Trondheimsbasen som allerede har en del klikke muligheter. Hva med en knapp som går direkte til Family Search og dermed mulighet til å søke etter personer med tilsvarende opplysninger i deres store database?

I og med at vi har mange emigranter i Trondheimsbasen, er det jo relativt stor mulighet at i hvertfall disse bør finnes i Family Search sin database. Her er selvfølgelig mange utfordringer, men tanken er besnærende. Lager man da en slik mulighet mot den ene må det selvfølgelig være en tilsvarende løsning mot andre tilsvarende databaser.

Det er jo noe å tenke på utover våren og kanskje fram mot årets slektsforskerdag.

Familiers historie - tapt om tre generasjoner

Hovedtema for årets RootsTech konferanse har vært: Alle familier har sin historie, hva er din?

Dette temaet gikk igjen i de fleste innledningsforedrag og i mange av de andre foredragene. Også mange av de utstillinger som var i den store Expo-hallen hadde dette som et vesentlig tema. Vi ble på forskjellige måter minnet på at vi må ta vare på vår families historie før den forsvinner. A family’s oral story get lost in three generations. Dette var en av hovedpunktene i Judy Russell's innledningsforedrag på Rootstech.

Foto Ann-Carin Bøyesen

Dette er en veldig viktig del av slektsforskningens mangslungne aktiviteter. De skriftlige kildene som finnes i arkivene og avskrevet i forskjellige databaser, vil vare i veldig lang tid. Men historiene som de forskjellige familiemedlemmene sitter inne med forsvinner når de går bort.

Et annet aspekt av dette og som var mye i fokus, er at vi bør legge inn våre familietrær i de store databasene slik at vi kan dele dem med andre og andre kan dele med oss. Alle de store databaseleverandørene Family Search, Ancestry og My Heritage har dette som et vesentlig del av sitt tilbud. De tilbyr alle søk i historiske data, men også søk i familietrær som andre slektsforskere har lagt inn.

Disse familietrærne kan være nyttige hjelpemidler for å finne slektninger. Nå er nok en overveiende del av de som legger inn sine familietrær fortsett amerikanere. Men det er en økende mengde med andre som også gjør det samme og når flere og flere søker, er mulighetene for at det oppdages sammenfallende slektsforbindelser og dermed mulighet til å oppdage nye slektninger.

Dette er kanskje noe flere av oss bør vurdere, ihvertfall prøve med en del av slekta.

Om å holde foredrag på RootsTech

Jeg har siden RootsTech ble opprettet i 2011, hatt et sterkt ønske om å delta uten at det hittil har passet inn med andre planer. Da jeg så invitasjonen til RootsTech 2014 i fjor sommer og muligheten til å melde på foredragsforslag, ble lysten veldig stor til å forsøke. Etter kraftig støtte fra min gode men nå avdøde venn Finn Guttvik, ble det slik at jeg sendte inn et forslag.

Det jeg tenkte kunne være aktuelt, var å fortelle om vårt Digitalarkiv og de forandringer som der har skjedde de siste par åra. Jeg vet jo at Digitalarkivet brukes av veldig mange amerikanere og at de har hatt veldig mye hjelp gjennom det de har funnet der.

Etter noen tids venting, kom eposten i begynnelsen av august om at jeg var plukket ut som en av ca 200 foredragsholdere til RootsTech 2014. Så nå var det bare å begynne skikkelig planlegging. Den fasen skal vi imidlertid hoppe lett og elegant over.

Torsdag var opprunnet og spenningen var stor, hvordan skulle dette gå, ville det komme noen? Vi hadde sett på lokalet dagen før og det var ikke ideelt. Blant annet var skjermen plassert slik at det var vanskelig for de som satt bak i lokalet å se hva om foregikk. Dessuten ble det veldig varmt.

Dagens første program etter frokost var åpningen av konferansen. Den var kjempemessig med gode innledere og avansert teknisk opplegg, men det er en annen historie. Det hele varte til ti over ti og dermed var det bare 20 minutter til jeg skulle i ilden. Et stykke unna var det, og noen tusen personer som skulle forsøke å manøvrere seg ut av lokalet og finne fram til sine respektive foredrag. Det skulle være 19 forskjellige foredrag.

Jeg hadde vært såpass forutseende at jeg hadde vært i møterommet og installert meg og gjort alt klart til foredraget. I kaoset som var i korridorene, hadde jeg ikke særlige forhåpninger om at det skulle være så mange som fant fram til mitt lille foredrag. Overraskelsen var derfor stor da vi kom fram til lokalet og så at det allerede var nesten helt fullt.

Foto: Ann-Carin Bøyesen

Her var ikke tid til å bli særlig nervøs, en tekniker hjelp meg med lydanlegget og når det var klart, var det bare å sette i gang. Lokalet var helt fullt – 200 sitteplasser og jeg så at det var en del som hadde tenkt seg inn og som ikke fikk plass.

Det var første gang jeg skulle holde foredrag på engelsk. Jeg tror vel at min engelsk er forholdsvis brukbar, men det blir noe annet å skulle holde foredrag. Men jeg tror akkurat det gikk stort sett greit selv om jeg nok hadde en del norske ord innimellom.

Underveis hadde jeg inntrykk av at forsamlingen fulgte veldig godt med på det jeg hadde å meddele og de lo også av en del av mine små morsomheter. Og plutselig var den tilmålte tida forbi, og jeg som hadde enda noen bilder igjen. Etter foredraget var det mange som etterpå hadde spørsmål eller som ville takke for foredraget.

Ekstra morsomt ble det da en lang rekke av tilhørerne i løpet av resten av konferansen stoppet meg og takket for det jeg hadde gjort og at jeg hadde tatt turen til Salt Lake City.


Manus til foredraget finner du her: http://www.fkarlsen.net/drupal/node/22

Innovator summit

Det er tradisjon for at det holdes en egen dag for utviklere før selve Rootstech. Tidligere har den vært kalt Developer day, men i år var den døpt om til Innovator Summit. Vanligvis er slektsforskere opptatt av å se bakover mens hensikten med denne dagen er å se framover. Derfor er dagen fullspekket med foredrag om utviklingstendenser og hvordan man tenker seg slektsforskningen i framtida.

Det hele startet med en felles samling hvor dagens hovedtaler Chris Dancy holdt et tankevekkende innlegg om vårt digitale ettermæle, eller som han sa: biologisk død er enkelt, digital død er meget vanskelig. Selv kaller han seg for "the Most Quantified Man", han er omgitt av en masse registreringssystemer som kontinuerlig registrerer hvordan han har det og hvordan ting er rundt seg. Han gav mange eksempler på hvordan ting blir registrert og tatt vare på også etter at vi er død. Han nevnte også ting som at det finnes firma som tilbyr seg å legge ut innlegg på Facebook etter din død og som gir inntrykk av at det er du selv som skriver. Dette skjer da med basis i en studie av hva og hvordan du tidligere har lagt ut innlegg.

Neste foredrag som vi deltok på, hadde som tittel: A new tool for recording, analyzing, and displaying genetic reletionships from y-DNA, mtDNA and Autosomal DNA. Foredragsholder Capers McDonald som er ingeniør og som har drevet med slektsforskning i mange år. Den han hadde å fortelle var at han hadde kommet til en ny måte å identifisere personer i slektsdatabaser. Han ville ha et system som tok vare på både generasjonsbegrepet og linjene. Han mente at dagens anetavlenummerering ikke var godt nok.

Han bygde på et system bestående av to eller tre elementer. Personen i utgangspunktet vil ha benevnelsen 1.0, mens foreldrene ville få 1.1 og 1.2, neste generasjon 2.1, 2.2, 2.3 og 2.4. Systemet er forsåvidt ok, men foredragets tittel hadde nok stilt noen forventninger om et annet innhold.

Til neste sesjon delte vi oss på to forskjellige foredrag. Jeg gikk for å høre nærmere om et API som er laget av Family Search og som gjør det mulig for eksterne programmer å foreta spørringer mot den store databasen til Family Search. For mitt vedkommende kunne jo det tenke seg som en mulighet for en kobling fra Trondheimsbasen slik at man ved å trykke en tast fikk søkt etter den personen man hadde funnet. Innholdet ble forøvrig litt vel teknisk, men det skapte en del tanker om muligheter.

Dette med API'er var det flere foredrag som omhandlet og det er tydelig at flere av de ledende dataleverandørene innen slektsforskning tenker i denne retning. Vårt eget Digitalarkiv har jo også utviklet et API mot deres database.

Anne deltok på et foredrag om "What will your grandchildren wish you had tweeted to the ?" Foredragsholderen Cydni Tetro framhevet viktigheten av å ta vare på alle de små tingene i hverdagen og hun hadde i en periode fått familien skulle dokumentere det meste ved hjelp av bilder, video, tekst og lyd og at dette ble samlet på et sted på internett hvor det ble tatt vare på for fremtiden.

Akklimatiseringsdag

Etter ei kort natt våknet vi til en fin dag med snø i lufta. Og Salt Lake City dukket fram under oss etter hvert som daslys fikk mer og mer overtak. Byen ligger på ei slette som er omgitt av forholdsvis høye fjell. Frokost ble inntatt på hotellets kafe med utsikt mot en stor parkeringsplass. Der drev en av byens brøytebiler og fjernet snøen som var kommet i løpet av natta. Standard brøytebil ser ut til å være små pickup lastebiler påmontert plog og med saltstrøingsmaskin på lasteplanet. Håper de ikke er utsatt for store snømengder av gangen.

Konferanselokalene for RootsTech er rett rundt hjørnet for hotellet. Det var forholdsvis stille der nå, men travelheten vil vel øke dramatisk ut over uka. Med adskillig mange tusen deltakere vil det nok bli ganske crawdy. Blir spennende å se det innvendig.

Vi vandret litt rundt i byen og oppdaget fort at vi var ganske tidlig ute, det var nesten ingen andre som var ute og gikk. Selv inne på Macys var det nesten folketomt. Men det tok ikke så lang tid før folkelivet økte på. Jeg fant Apple butikken som jeg letet etter, jeg skulle ha et adapter slik at jeg kan få ladet iPad, iPhone og iPod på høvelig måte. Det var bare selve støpsellet jeg trengte, resten har jeg jo og det skal være utskiftbart. Men det hadde de nok ikke for salg. Jeg måtte velge mellom en en pakke med adaptere for alle verdens kontaktsystemer, eller en ny strømforsyning. Men Apple må vel tjene penger.

Det er faktsk noen bakker i denne flate byen. Blant annet ligger Utahs Captol Building på en høyde. Det er et imponerende byggverk hovedsaklig kledd i marmor innvendig. Her har det nok vært litt penger tilgjengelig da bygget ble reist for drøyt hundre år siden.

Salt Lake City er mormonernes eller Latter Day Saints sitt hovedkvarter og de setter sitt preg på byen. Temple Square består av en rekke bygninger, blant annet The Mormon Tabernacle som blant annet er kjent for sitt store kor. Om vi får anledning til å høre dem, vet jeg ikke. Selv om Tabernaklet kanskje kan se litt lite ut, er den imponernede bygning med murer som er tre meter tykke ved foten og nesten 70 meter høyt. På toppen en gull engel som ønsker velkommen.

Det store for slektsforskere er likevel bibliotket deres, Family History Library som inneholder utrolig mye kildemateriale fra hele verden. Her vrimøet det av folk, de har flere hundre besøkende hver dag og en stor skare med frivillige hjelpere som er eksperter på sine områder. Vi gikk til Skandinavia seksjonen hvor vi møtte en smilende Liv som var født i Kristiansund og som var dagens Norge ekspert. Jeg fikk reklamert litt for mitt foredrag på torsdag og hjulpet litt med å finne en ettersøkt person på Digitalatkivet og alle var strålende fornøyd. Vi skal nok tilbake hit flere ganger.

Reisedagen

Oppe tidlig for å rekke flyet 8:25 til København. Heldigvis hadde vi god tid. Da vi kom til Værnes og skulle sjekke inn, viste det seg at jeg hadde glemt å ordne med ESTA. Det er et elektronisk system som erstatter gamle dagers Visum og som det er meningen man skal ordne på internett på forhånd.

Heldigvis var det hyggelig betjening ved SAS-skranken som kunne hjelpe meg i gang med utfylling. Etter litt plundring fikk jeg det til. I og med at jeg skulle registrere mere enn en person, måtte jeg opprette en egen grppe med en gruppeansvarlig.

Ferdig med utfylling og innsending fikk jeg beskjed om at søknaden var mottatt og at jeg ville få svar innen 72 timer. Der fôr den USA turen var det lett å tenke, men SAS damene sa jeg måtte vente litt, innsjekkingen stengte ikke før om 20 minutter. Etter fem minutter oppdaterte jeg sida og tro det eller ei, søknaden var innvilget.

Sikkerhetskontrollen gikk greit, men der dukket jo neste overraskelse opp. Vi skulle fly via Sandefjord. Jeg burde jo ha skjønt det også i og med at flight nummeret begynte med WF. Men det gikk greit det også. Det tok en del lengre tid og bråkte litt mere enn vanlig.

Underveis dukket det opp en ny mulig utfordring. Annenpiloten kunne melde at det var tåke på Torp, og det var ikke sikkert vi fikk landet. Men de la no i vei og hun sa vi fikk vente og se. Heldigvis gikk det greit, tåka hadde lettet og landingen gikk greit.

Vitenkte vi skulle handle med oss litt godsaker fra tax-free butikken på Torp, men kassamannen (en svenske) så at vi skulle reise videre til USA og mente vi da burde vente til Kastrup med å handle, vi kunne risikere at vi ikke fikk det med oss videre.

Men alt gikk så greit, vi kom oss til Køben, fant flyet som skulle til San Fransiscoog etter en knapp halvtime fikk vi komme ombord. Flyturen var lang, med forholdene om ombord var veldig bra. Betjeningen var hyggelig, maten var ok og det var stort settcstille og rolig omkring oss. Vi satt jo rett over vingen selvfølgelig så utsikten var begrenset, men Anne fikk blant annet tatt noen vakre bilder fra Grønland.

En halv time før  rutetid landet vi i San Fransisco, og der ventet ytterligere venting, vi hadde veldig god tid til neste fly. Men som sedvanlig er på slike steder så er det en del køer. Først stod vi i kø for å få tatt bilde og fingeravtrykk og deretter kø for å sjekke inn bagasjen på nytt. Plutselig kom en hyggelig ansatt og tok oss ut av den lange køen og gav oss beskjed om bare gå til posisjon 1 og der var ingen foran oss. Kanskje vi så gamle og slitne ut ;-)

Deretter måtte vi gå et par kilometer, ihvertfall kjentes det slik, før vi fant terminalen hvor SLC flyet skulle gå fra, vi måtte til og med ut av terminalbygningen et stykke. Men det var deilig å kjenne litt frisk amerikansk luft og dessuten var det sol!

Etter en stor hamburger med tilbehør (som var utrolig god med sopp og mozerella ost) og en stor deilig pale ale fra et lokalt bryggeri, vandret vi mot utgangen for å sette oss og vente. Da det gjenstod en liten time, bad Anne meg sjekke om det var riktig utgang vi satt ved. Det var veldig bra at hun gjorde, for det var det ikke. Vi satt ved utgang 28, det skulle være 38. Ny vandring, men det var ikke så langt.

Ny venting, men snart fikk vi gå ombord i det siste flyet for dagen som bragte oss til Salt Lake City. Av en eller annen grunn sov vi omtrent hele tren som tok en time og førtifem minutter. Resten gikk  også veldig greit. Bagasjen kom som den skulle, vi fant oss en taxi og vips så var vivved Radisson Downtown hvor vi skal være i 8 netter. Et flott rom i 15 etasje med fantastisk utsikt.


Men mer om det i morgen.